blogg

Når økonomien blir en usynlig sykdom

Av Sadia Manirumva

Har du noen gang følt at økonomien styrer livet ditt – uten at du helt skjønner hvordan det ble sånn?

Jeg levde lenge med en gjeld jeg trodde bare var tall på en konto. Men etter hvert skjønte jeg at det ikke bare var pengene som forsvant – det var nattesøvnen, selvbildet, håpet og friheten min.

Det begynte som noe praktisk, men utviklet seg til noe som tok plass i hodet mitt. Jeg gikk rundt med en konstant klump i magen. Jeg var stresset, sliten og skamfull. Men jeg sa ingenting.

Hvorfor? Fordi det er vanskelig å snakke om økonomiske problemer. De føles som et personlig nederlag. Man vil ikke at folk skal vite det. Man vil ikke virke dum, svak eller uansvarlig. Ikke sant?

Og ingenting føles verre enn når man er voksen, har ansvar for noen andre – og så kjenner på at man feiler på de mest grunnleggende tingene. Som å skaffe mat til ungene sine. Det er en vond, stille skam. En smerte som ikke vises på utsiden, men som sitter dypt i morshjertet.

Så man smiler. Later som. Går på jobb. Viser verden et ansikt som sier “jeg har kontroll” – mens alt på innsiden er kaos.

For meg kom det til et punkt hvor jeg ikke kunne late som lenger. Kortet mitt ble avvist i matbutikken. Jeg unngikk invitasjoner fra venner fordi jeg ikke hadde råd. Jeg lå våken om natten og regnet på hvor lenge jeg kunne holde ut.

Det var da jeg innså det: Dette var ikke bare et økonomisk problem. Det var en usynlig sykdom. Og jeg trengte en friskmelding – ikke bare fra banken, men fra hele måten jeg levde på.

Og vet du hva? Den friskmeldingen begynte med én ting: Ærlighet.

Ærlighet med meg selv.

Hvis du kjenner deg igjen i noe av dette – i klumpen i magen, i frykten for å bli avslørt, i stillheten – så vit dette: Du er ikke alene. Jeg trodde lenge jeg var det, men det er vi aldri. Det er bare at så få tør å snakke høyt om det.

Og det er derfor jeg skrev Friskmeldt. Ikke fordi jeg har alle svarene. Men fordi jeg vet hvor viktig det er å høre noen si: «Jeg har vært der. Og det går an å reise seg igjen.»

Hva med deg? har Økonomien noen gang fått deg til å føle deg liten eller fanget- spesielt når du har ansvar for noen andre?

Del gjerne i kommentarfeltet – du vet aldri hvem du kan løfte med akkurat dine ord.

Derfor skrev jeg Friskmeldt – og hvorfor den kanskje er til deg

Jeg visste ikke at jeg skrev en bok da jeg begynte.
Jeg visste bare at noe måtte ut. Noe som hadde bodd i meg altfor lenge.

Skammen. Frykten. Stillheten.
Det å være voksen, mor, innvandrer – og føle seg helt tom.
Å stå i matbutikken og late som alt er greit, mens kontoen er tom og hjertet er tungt.

Jeg skrev fordi jeg ikke fant noen bok som sa det høyt:
At økonomiske problemer kan knuse mer enn bare budsjettet ditt.
De kan knuse deg.
Og enda verre – få deg til å tro at det er din feil.

Men det er ikke din feil.

Friskmeldt er min historie, ja.
Men det er også historien til hun som smiler på utsiden og gråter på innsiden.
Hun som holder ut for barna.
Hun som aldri har lært om økonomi, men blir holdt ansvarlig for det likevel.
Hun som har lært å skjule, ikke snakke. Å yte, men aldri hvile.

Kanskje det er deg.
Eller noen du kjenner.
Derfor skrev jeg boka. For å si:

Du er ikke alene. Og du er ikke ødelagt.
Du trenger ikke å skamme deg – du trenger å våkne.
Og du kan friskmelde deg selv.

Jeg brukte fire år på å bli gjeldfri. Men reisen handlet om så mye mer enn penger.
Det handlet om å ta tilbake meg selv. Om å forstå hvorfor jeg satt fast – og finne en vei ut.
Det handlet om å bruke smerten som drivstoff.

Så hvis du kjenner deg igjen i noe av dette –
Velkommen. Denne bloggen er for deg.
Her deler jeg mer av reisen, tankene og verktøyene jeg selv skulle ønske jeg hadde funnet da livet raknet.

💛 Sadia

Skam har ingen ansikt

Du hadde kanskje ikke sett det på meg.

Jeg smilte. Jeg gikk på jobb. Jeg gjorde alt det «riktige».
Men inni meg var det noe som raste sammen.
Skammen.

Den hadde ikke blåmerker. Ikke tårer. Ikke synlige spor.
Men den var der – og den kvelte meg.

Jeg husker fortsatt den dagen i Kiwi-køen.
Varene på båndet. Kortet som ikke virket.
Blikkene bak meg. Blodet som kokte under huden.
Jeg prøvde å le det bort. Late som det ikke var noe.

Men inni meg… ville jeg bare forsvinne.

Fordi det ikke bare handlet om penger.
Det handlet om følelsen av å være mislykket.
Å være mamma – og ikke klare å gi.
Å være voksen – og ikke ha kontroll.
Å være synlig – men føle seg usynlig.

Og det verste?
Ingen visste.

Fordi skam har ingen ansikt.
Den skjuler seg bak «det går fint».
Bak et vennlig smil og et «ha en fin dag!»
Bak høflige e-poster og hverdagsrutiner.

Men inni kroppen lever den.
Og den visker deg i øret: Du er ikke god nok. Du burde visst bedre.

Derfor skrev jeg Friskmeldt.
Fordi jeg visste at jeg ikke var alene.
Og fordi det finnes en vei ut.

I dag smiler jeg fortsatt.
Men ikke for å skjule noe.
Jeg smiler fordi jeg vet at skam kan slippe taket.
At du kan stå rakere. Puste lettere.
Finne tilbake til deg selv.

Så til deg som kjenner deg igjen:
Jeg ser deg.
Du er ikke alene.
Og du er aldri for langt borte til å begynne på nytt.

🧡
Sadia